Episode 25: Hvordan blir bøker laget?

Dagens episode er litt spesiell for meg. Den oppsto som de fleste andre, et barn stilte meg et spørsmål. Det var Leo. Vi satt og leste en bok da han spurte: Hvordan blir bøker laget? Og det jeg ikke visste da var at det skulle Leo og jeg finne ut på skikkelig nært hold, veldig snart. For ikke lenge etter fikk jeg ideen om å lage en bok ut av julespesialen: Historien om det lille grantreet. Så i dag vil det prosjektet være et eksempel når vi nå skal finne ut hvordan bøker blir laget. 

Nå hopper vi rett inn! 

https://youtu.be/xcXMzRCmm0M

I dag skal vi lære om hvordan bøker blir til!

En bok begynner som en idé

Alle bøker begynner på et sted der det ikke finnes papir, sider eller bilder. De begynner inne i hodet til et menneske, forfatteren. En forfatter er den personen som skriver teksten i boken. 

Kanskje forfatteren ser en gutt som hopper fra en stor stein og tenker: Tenk om steinen egentlig var ryggen til en sovende drage? Kanskje noen hører en merkelig lyd på loftet og begynner å lure på hva som kunne bodd der. Eller kanskje en virkelig opplevelse blir så viktig at forfatteren vil dele den med andre. 

En idé kan altså komme nesten hvor som helst fra. Fra noe du ser, noe du hører, noe du drømmer, noe du husker, eller et spørsmål du ikke klarer å slutte å tenke på. For min del, når jeg skriver manus til podcasten er de alltid basert på spørsmål jeg får fra Max, Leo, eller dere som hører på podcasten, så ideen kommer på en måte fra dere. Men en idé er ikke en hel bok. En idé er mer som et lite frø. Dere gir meg et frø, men så må jeg sørge for å dyrke frøet og få det til å vokse og gro til det blir et stort tre, eller en podcastepisode.

Slik er det også med en bokidé. Den kan være bitteliten, kanskje bare én setning, men hvis forfatteren arbeider med den, kan den vokse til en hel historie. Forfatteren begynner kanskje med å spørre: Hvem handler historien om? Hva ønsker personen seg? Hva går galt? Og hvordan skal det ende?

Noen bøker er helt oppdiktede. Da kan forfatteren finne på personer, steder og ting som aldri har skjedd, kanskje også ting som ikke kan skje i virkeligheten også. Det kalles skjønnlitteratur. Historien om det lille grantreet er skjønnlitteratur med blanding av litt historie, men mest fantasi. Andre bøker handler om virkelige ting, som dyr, verdensrommet, kroppen eller en person som har levd. Det kalles faglitteratur.

Ofte blir en bok gjort om til noe annet. Den kan bli til en film, en TV-serie, et teaterstykke, et hørespill eller en podkast. Harry Potter begynte for eksempel som bøker, før historiene ble laget om til filmer.

Men det kan også gå motsatt vei. En historie kan først finnes som et teaterstykke eller en podkastepisode, og senere bli gjort om slik at den passer som bok, akkurat som juleepisoden til “Hvorfor det da, mamma?”. Den begynte som det første lytterspørsmålet jeg svarte på “Hvorfor tar vi juletre inn, og hvorfor pynter vi det?” Jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre svaret om til et eventyr, for det var jo en spesialepisode. Så jeg satt meg inn i hvordan man bygger opp et eventyr, med repetisjoner, utrolige opplevelser og litt magi. Så satt jeg meg inn i hva svaret på spørsmålet faktisk var, slik at jeg kunne bygge eventyret rundt den ekte histoien. Så jeg skrev et manus.

Forfatteren skriver og skriver om

Et manus er teksten til boka før den har blitt en ferdig bok. Det er ordene og historien, men uten at alt nødvendigvis er helt riktig ennå. Det kan være skrevet på en datamaskin, i en notatbok eller på løse ark. Noen forfattere skriver hele historien fra start til slutt, det var det jeg gjorde. Andre skriver små biter først og setter dem sammen senere. Den første versjonen av manuset kalles et førsteutkast. Et utkast er en foreløpig versjon, altså noe som ikke er helt ferdig.

Det er lett å tro at forfatteren bare setter seg ned, skriver hele boka og sier: «Sånn, ferdig!» Men slik er det nesten aldri. Den første teksten er mer som den første gangen du bygger noe med Lego. Kanskje du har bestemt deg for å bygge et stort slott. Du setter sammen tårn, dører og vegger, men når du ser på det etterpå, oppdager du at døra er for liten. Ett av tårnene står skjevt, og det er en vegg midt der inngangen burde vært.

Da river du ikke nødvendigvis hele slottet. Du flytter noen klosser, bytter ut noen, tar bort det som ikke passer, og bygger noe nytt der det mangler. Slik arbeider en forfatter også med teksten sin. Når førsteutkastet er ferdig, leser forfatteren det gjennom. Da kan man oppdage at en setning er altfor lang. Kanskje noe er vanskelig å forstå. Kanskje en morsom del kommer på feil sted, eller en person i historien plutselig gjør noe som ikke gir mening. Men det er fryktelig vanskelig å se feil i noe man har skrevet selv, og lest mange ganger. Fordi hjernen vet hva som skulle stått der, så man ser seg blind på om det egentlig står noe litt annerledes. Derfor trenger man noen som kan lese historien med helt nye øyne. En redaktør. 

Redaktøren leser med nye øyne

En redaktør hjelper forfatteren med å gjøre teksten så god som mulig. Fordi redaktøren ikke har skrevet historien selv, kan personen lettere oppdage ting som er uklare. Da kan redaktøren foreslå at noe flyttes, forkortes, forklares bedre eller skrives helt på nytt. Men redaktøren bestemmer ikke alene. Forfatteren og redaktøren samarbeider om å finne den beste løsningen.

Da jeg jobbet med manuset til Historien om det lille grantreet, nå som det skulle bli en bok, samarbeidet jeg med redaktøren min Jan Roger. Og han syns at slutten kanskje var litt for trist, og tenkte at barn heller ville ha en litt gladere slutt. Men det var jeg som fikk bestemme, og jeg beholdt historien i stor grad akkurat slik den var i podcast-episoden. Det var fordi det er nettopp det at historien vekker følelser som gjør at jeg er så stolt av den. Så det var jeg som forfatter som hadde det endelige ordet, og beholdt historien slik du kan høre den i podcast-episoden. 

Når forfatteren og redaktøren har blitt enige og de føler seg fornøyde med handlingen og formuleringene, går boken videre til språkvask, for det kan fortsatt finnes ord som er skrevet feil, manglende punktum eller andre små feil. Da er det enten en tredje person som gjør dette, eller så er det redaktøren som tar den jobben også. 

Bildene og utseendet blir laget

Når teksten er ferdig, er boka fortsatt bare et manus. Den har ingen ordentlige sider, ingen forside og kanskje heller ingen bilder. Nå må boka få et utseende.

Hvis boka skal ha bilder, trenger man en illustratør. En illustratør er personen som lager bildene i boka. Før illustratøren begynner å tegne, må personen lese historien og forstå hvordan personene, stedene og stemningen skal være.

Ofte begynner illustratøren med skisser. Skisser er raske og enkle tegninger som viser omtrent hvordan bildet kan se ut. Da jeg først skulle finne en illustratør så det først ut til å gå veldig fint, jeg fikk noen flotte tegninger, men så begynte jeg å ane litt ugler i mosen og fikk flere andre til å se over, og vi ble alle enige om at her var det noen som prøvde å lure meg, for tegningene var tydelig laget av en datamaskin, kunstig intelligens også kalt ai. Dette er litt skummelt i disse dager, spesielt fordi jeg ønsket meg tegninger laget av et menneske som virkelig kunne få frem stemningen i boka. Men jeg var så heldig å finne en ny en med en gang. En lokal mann her jeg bor, som heter Erik Bergan. Han fikk hundre prosent kreativ frihet, noe jeg syns var veldig gøy at han tok på strak arm, for jeg er ikke så visuell av meg, altså jeg er ikke så god til å se for meg bilder, så det var bedre å la illustratøren bestemme, enn at jeg skulle gi han føringer på hva han skulle tegne. 

Det er ikke nødvendigvis slik det pleier å være for illustratøren. Ofte må illustratøren sammen med forfatter og redaktør finne ut av hvordan bildene skal være og bestemme hva som fungerer. Kanskje grantreet bør stå et annet sted. Kanskje det mangler noe i bakgrunnen, eller kanskje et bilde forteller for mye og avslører det som skal skje på neste side.

Illustratøren tegner heller ikke nødvendigvis akkurat det samme som teksten sier. Ordene og bildene kan fortelle hver sin del av historien, og ofte viser bildene detaljer som ikke nødvendigvis står i teksten. 

Når bildene er ferdige, må noen sette sammen teksten og illustrasjonene. Det gjør ofte en bokdesigner. Bokdesigneren bestemmer hvor teksten skal stå, hvor store bildene skal være, hvilken skrift boka skal bruke, og hvordan hver side skal se ut. Det må være lett å lese. Skriften kan ikke være for liten, og teksten må ikke bli borte oppå et mørkt eller rotete bilde. Noen sider kan ha mye tekst og et lite bilde, mens andre kanskje bare har noen få ord og en stor illustrasjon over hele siden. 

Forsiden er også en viktig del av boka, for det er ofte den du ser først i en bokhandel eller på en nettside. Den skal gi et lite hint om hva boka handler om, samtidig som den gjør deg nysgjerrig. Derfor har den som regel både tittel, navnet på forfatteren og et bilde som passer til historien.

Når både forsiden, teksten og illustrasjonene er klare, må alt plasseres riktig på sidene. Det kalles å brekke boka. Da bestemmer man blant annet hvor stor skriften skal være, hvor bildene skal stå, og hvor hver side skal slutte, slik at boka blir fin, oversiktlig og lett å lese.

Når dette arbeidet er ferdig, kan man for første gang se hvordan hele boka kommer til å bli. Men foreløpig finnes den fortsatt bare som en fil på en datamaskin. For at den skal bli til en ordentlig bok man kan holde i hendene og bla i, må filen sendes videre til et trykkeri.

Hvem bestemmer om boka blir laget?

Men før vi går til trykking av boka er det en ting som også er viktig å vite. Når noen har skrevet en bok, betyr ikke det automatisk at den blir trykket og solgt. Først må forfatteren finne ut hvem som skal gi den ut.

Mange sender manuset sitt til et forlag. Et forlag er en bedrift som lager og selger bøker. Der jobber det mennesker som leser manusene forfattere sender inn, og velger hvilke historier de tror kan bli gode bøker.

Forlagene får ofte inn veldig mange manus, og kan bare velge noen få. Derfor får mange forfattere nei. Det betyr ikke nødvendigvis at historien er dårlig. Kanskje den ikke passer med bøkene forlaget ønsker å lage akkurat nå, eller kanskje forlaget allerede har valgt flere bøker enn de har plass til.

Hvis forlaget sier ja, hjelper forlaget vanligvis med redaktør, språkvask, illustrasjoner, bokdesign, trykking og salg. Forlaget betaler mye av det boka koster å lage og tar dermed også den økonomiske risikoen. Økonomisk risiko betyr at forlaget bruker penger på boka uten å vite sikkert om de får pengene tilbake. Hvis boka selger godt, kan forlaget tjene penger. Hvis få kjøper den, kan forlaget tape penger og sitte igjen med bøker de ikke får solgt. Forfatteren slipper å ordne alt selv, men får til gjengjeld mindre kontroll over noen av valgene og en mindre del av pengene fra hver bok som selges.

Men en forfatter kan også velge å gi ut boka på sitt eget forlag. Da trenger ikke noen andre først å velge historien. Forfatteren bestemmer selv at boka skal bli laget. Det gir stor frihet. Forfatteren kan bestemme hvordan historien skal være, hvem som skal lage bildene, hvordan forsiden skal se ut, og når boka skal komme. Forfatteren beholder også en større del av pengene dersom boka blir solgt.

Men det betyr også mye mer arbeid og større risiko. Da må forfatteren selv finne og betale redaktør, illustratør, designer og trykkeri. Forfatteren må også ordne salg, reklame, lagring og utsending av bøkene. Hvis boka ikke selger, er det forfatterens eget forlag som har brukt pengene og sitter igjen med alle bøkene og kostnadene.

Det er dette jeg har valgt å gjøre. Jeg har startet forlaget Undringshuset, og skal selv gi ut boka. Dette er en risiko, men jeg liker å gjøre alt selv, akkurat som jeg gjør med podcasten, så det ga mening for meg. Forlag som gir ut bøker selv, kan redusere risikoen ved å bruke forhåndssalg. Det har jeg også valgt å gjøre med denne boka. 

Før boka trykkes: forhåndssalg

Når boka er ferdig på datamaskinen, må forlaget bestemme hvor mange bøker trykkeriet skal lage. Det kan være vanskelig, for man vet jo ikke sikkert hvor mange som kommer til å kjøpe den.

Trykker man for få, kan forlaget måtte bestille et nytt opplag senere. Trykker man altfor mange, kan man ende opp med store esker fulle av bøker som ingen har bestilt. Da har man brukt papir, blekk, strøm og transport på bøker som kanskje aldri blir lest. Derfor prøver forlag å beregne opplaget så nøyaktig som mulig. 

Derfor har noen bøker forhåndssalg. Det betyr at man kan bestille boka før den har blitt trykket. Man må vente litt før man får den, men bestillingene gir forlaget et bedre anslag på hvor stort opplaget bør være, altså hvor mange bøker som skal trykkes.

Forhåndssalget gir også forlaget bedre oversikt over økonomien før trykkingen begynner. Det er litt som å bestille billetter til en forestilling før skuespillerne har gått på scenen. De som lager forestillingen, vet omtrent hvor mange som kommer, og får bedre oversikt før forestillingen skal gjennomføres.

Når forhåndssalget er i gang og forlaget vet omtrent hvor mange bøker som trengs, kan bestillingen sendes til trykkeriet.

Fra datafil til ferdig bok

Før boka sendes til trykking, må forlaget også velge hvor den skal trykkes. Mange norske bøker trykkes i andre land, fordi det kan være billigere, spesielt når man lager veldig mange bøker samtidig. Ulempen er at bøkene må fraktes langt, det kan ta lengre tid, og det er vanskeligere å følge arbeidet på nært hold. Å trykke i Norge kan koste litt mer, men gir ofte kortere transport, enklere samarbeid og støtter jobber for voksne her hjemme. Historien om det lille grantreet skal trykkes lokalt hos LOS Digital i Larvik, så jeg kan følge hele produksjonen frem til boka er ferdig bundet sammen. Det tror jeg skal bli kult å se.  

Når filen ankommer trykkeriet blir den først kontrollert. De som jobber der passer på at alle sidene har riktig størrelse, at bildene er skarpe nok, og at ingen tekst ligger så nær kanten at den kan bli kuttet bort. Ofte lages det også et prøveeksemplar, slik at man kan undersøke fargene, papiret og sidene før alle bøkene blir trykket.

Når alt er godkjent, begynner de store trykkemaskinene å arbeide. De fungerer litt som enorme og veldig raske skrivere, men i stedet for å skrive ut én vanlig side om gangen, kan de trykke mange boksider på store papirark.

Sidene blir ikke alltid trykket i den rekkefølgen vi leser dem. På ett stort ark kan side 2 ligge ved siden av side 31, og side 4 ved siden av side 29. Det ser helt feil ut, men når arket brettes, kuttes og settes sammen, havner alle sidene på riktig plass. Det er nesten som et puslespill trykkeriet har regnet ut på forhånd.

Når trykkingen er ferdig, må arkene få tid til å tørke. Deretter blir de brettet eller skåret opp til riktig størrelse og samlet i riktig rekkefølge. Sidene kan sys eller limes sammen, avhengig av hva slags bok det er. Til slutt festes omslaget rundt. Noen bøker får et mykt omslag som kan bøyes, mens andre får et hardt omslag som gjør boka stivere og mer beskyttet. Hvilken løsning man velger, avhenger av boka. Historien om det lille grantreet skal for eksempel få hardt omslag.

Når alt er ferdig, kommer den ut på den andre siden som en ordentlig bok.

Hvordan finner boka veien til leseren?

Når boka er ferdig trykket, er fortsatt ikke prosjektet helt ferdig. Nå står kanskje hundrevis eller tusenvis av bøker pakket i esker på trykkeriet. Derfra kan de sendes til et lager, til bokhandlere eller direkte til dem som har bestilt boka.

De første som får en bok er Nasjonalbiblioteket. Det er fordi Norges lover krever at tre eksemplarer sendes dit, slik at boka blir tatt vare på som en del av Norges kulturarv og kan finnes igjen i fremtiden. 

Deretter registrerer forlaget boka i Bokbasen, slik at bokhandler og bibliotek får vite at boken eksisterer. Bokbasen er litt som en kjempestor digital bokhylle med informasjon om norske bøker. Der finner bokhandlerne blant annet tittelen, forsiden, navnet på forfatteren, prisen og når boka kommer ut. Når en bok er registrert der, kan bokhandlere og biblioteker finne den og vurdere om de vil selge eller ha den til utlån. 

Men for at noen skal kjøpe eller låne en bok, må folk først vite at den finnes. Derfor må forfatteren og forlaget fortelle om boka. Det kalles markedsføring. De kan vise frem forsiden, fortelle om historien i aviser, på nettsider eller i sosiale medier, og sende boka til mennesker som skriver eller snakker om bøker.

Når boka kommer ut, kan forlaget også arrangere et bokslipp, altså en liten feiring av at boka er ferdig og klar for leserne. Noen ganger holdes det et bokbad. Det betyr ikke at forfatteren skal bade sammen med boka. Det er en samtale der noen stiller forfatteren spørsmål om historien, hvordan boka ble laget, og hvor ideene kom fra.

Forfatteren kan også besøke bokhandler for å signere bøker. Da skriver forfatteren navnet sitt, og kanskje en liten hilsen, inne i boka. På biblioteker, skoler og bokhandler kan det arrangeres lesestunder, der forfatteren leser høyt fra boka og snakker med de som hører på. Slik får flere oppdage historien og møte mennesket som har skrevet den.

Det er altså ikke nok å skrive og trykke en bok. Den må også bli oppdaget. Først når noen åpner den og begynner å lese er prosjektet vellykket. Da har en liten idé blitt til en historie som kan leve videre i mange menneskers hoder. 

Nå skal vi gjøre noe gøy! Dagens utfordring er å lytte til Julespesialen og tegne det lille grantreet. Og jeg hadde blitt så glad hvis du har lyst til å sende inn tegningen på hvorfordetdamamma.no. 

Så hvordan blir bøker laget?

Først får en forfatter en idé og skriver den ned som et manus. Deretter blir teksten lest, endret og rettet sammen med en redaktør. Hvis boka skal ha bilder, lager en illustratør dem, og en bokdesigner setter sammen tekst, bilder, forside og sider. Så bestemmer et forlag hvor mange bøker som skal lages, og sender boka til et trykkeri, der sidene blir trykket, brettet, skåret og bundet sammen. Til slutt blir boka sendt videre til bokhandlere, biblioteker eller dem som har bestilt den, slik at historien kan bli lest av andre.