Episode 26: Hvordan føles det å være død?
Denne episoden skulle egentlig ikke kommet ut før om to uker. Men i den siste tiden har det vært veldig mye snakk om døden rundt oss. Som du helt sikkert har fått med deg døde nylig Kong Harald, kongen vår gjennom mange, mange år, hele 35. Jeg var bare tre år da han ble konge. Og han har vært hele Norges bestefar siden. En varm, inkluderende, dyktig og morsom mann som betydde så mye for så mange. Og som en liten hyllest til ham prydes coveret til denne episoden av en flott illustrasjon av Kong Harald, laget av Belinda Brusvik, en lokal kunstner her jeg bor.
Tidligere samme uken døde også Dolly Parton, Dronningen av Country musikk. Hun var ikke faktisk dronning, slik som kong Harald var konge, men hun var nesten like gammel og akkurat som kongen var hun et inkluderende, banebrytende og svært betydningsfullt forbilde for så veldig mange.
Så jeg fremskyndet denne episoden, for akkurat nå kan jeg tenke meg at det er veldig mange barn som sitter med veldig mange tanker og spørsmål om nettopp døden.
En dag, for mange måneder siden, hadde Max et sånt spørsmål. Helt ut av det blå mens vi spiste lunsj, spurte Max “Hvordan føles det å være død?” Og det ga meg litt pause. For det er jo ingenting jeg har noe erfaring med. Det er heller ingen jeg kan spørre for.. Vel, har du opplevd å dø, så er du jo .. død.
Så hvordan i all verden skal vi som lever vite noe om det å dø? Det skal vi utforske i dag. Og akkurat som vi var i episode 7, så skal vi være litt filosofiske. Husker du hva det betyr å være filosofisk? Vel, det å være filosofisk betyr å undre seg over de store spørsmålene i livet, sånne som ikke nødvendigvis har et riktig svar, eller som vi kan finne ut av svaret på, som "Hvordan føles det å være dø?”.
For å hjelpe meg med å utforske dette har jeg snakket med to mennesker som på veldig forskjellige måter har døden tett på livet sitt, hver eneste dag.
Hun ene heter Cecilie Bryde Trosby. Hun driver Bryde begravelsesbyrå og er gravferdskonsulent. Det betyr at hun hjelper familier når noen de er glad i har dødd. Hun møter derfor både mennesker som sørger og mennesker som er døde gjennom jobben sin, og hun har tenkt mye på hva som gjør oss levende, hva som forsvinner når vi dør, og hva som kanskje ikke gjør det.
Hun andre heter Anne Marthe Løvbrøtte Holthe. Hun er mamma til to jenter på 8 og 5 år, og en gutt på 15. For tre år siden skjedde det noe veldig trist i familien deres. Mannen hennes, Fredrik, og pappaen til jentene døde i en flyulykke, bare ni dager etter at Anne Marthe og Fredrik hadde giftet seg. 28 august 2023, akkurat på dagen 3 år før kongen døde. Siden den dagen har Anne Marthe måttet gjøre noe mange voksne synes er utrolig vanskelig: snakke helt ærlig med barna sine om døden. De har snakket om hvor pappa er, hvorfor han ikke kommer tilbake, om det er lov å være glad selv om man er lei seg, og om alle de rare, store og vanskelige spørsmålene barn kan ha når noen de elsker dør.
Og det er nettopp slike spørsmål denne episoden skal handle om. Det kan hende denne episoden blir litt trist innimellom. Hvis du lytter alene og kjenner at du har lyst til å ha en voksen sammen med deg, så kan du gjerne hente en. Og med det, hopper vi rett inn.
Er det noen der?
Har du noen gang gått inn i et rom og på en eller annen måte skjønt at noen var der før du så dem? Eller sittet med ryggen mot døra og plutselig kjent at noen kom inn? Hva er det egentlig vi registrerer da? Lyder? Bevegelse? Pusting? Lukt? Eller er det bare en følelse vi ikke helt klarer å forklare? Mennesker som jobber på sykehjem, der mange gamle mennesker bor, forteller om at når de går inn i et rom på morgenen der noen har dødd over natten, oppleves rommet tomt.
Hvis kroppen fortsatt ligger i sengen, hvordan kan det da føles som om personen ikke lenger er der? Det spørsmålet har mennesker grublet på i tusenvis av år. Hva skjer med oss når vi dør? For kroppen er jo fremdeles her, men personen er borte.
Gravferdskonsulent Cecilie tror noe av grunnen til at vi mennesker grubler så mye over døden, er at vi liker å forstå det som skjer med oss. Det gjør oss tryggere. Vi har funnet ut mye om hvordan kroppen fungerer, hvorfor vi blir syke og hvorfor været skifter. Men døden er annerledes. Vi kan finne ut mye om hva som skjer med kroppen når den dør, men ikke hvor det blir av tankene, følelsene eller bevisstheten.
Og her har mennesker kommet med veldig mange forskjellige tanker. Det kalles tro, det de tror vil skje, det er på en måte teorier, nettopp fordi det er så mange muligheter, og det er ingen måte noen av oss kan finne ut av det. Så nå skal vi snakke litt om hva de ulike religionene tror. Religion, som vi har så vidt snakket om i tidligere episoder, er måter mennesker prøver å forstå de store spørsmålene i livet på, for eksempel hvorfor vi finnes, hva som er riktig og galt, og hva som skjer når vi dør.
Mange tror at vi mennesker består av mer enn bare kroppen vår. De bruker ofte ordet sjel om det som gjør deg til akkurat deg. Tankene dine, personligheten din, kjærligheten din, ja hele den usynlige delen av deg.
I kristendommen og islam tror mange at mennesket fortsetter å eksistere etter at kroppen dør. Kroppen blir igjen, mens sjelen fortsetter videre på en eller annen måte. Mange kristne tror at den døde er hos Gud i himmelen, mens muslimer tror at sjelen går videre til en annen tilværelse etter livet her.
I hinduismen finnes det også en tanke om at kroppen ikke er hele deg. Der kan kroppen nesten sammenlignes med klær du har på deg en stund. Når kroppen dør, fortsetter det dypeste selvet, eller sjelen om du vil, videre og kan bli født på nytt i en annen kropp.
Men ikke alle religioner tror at vi har en sjel som lever videre akkurat slik den er. I buddhismen tror man for eksempel ikke på en evig og uforanderlig sjel som bor inni kroppen. Mange buddhister tror likevel på gjenfødelse, altså at noe fra livet vårt fortsetter videre når vi dør, men ikke som den samme personen som bare flytter inn i en ny kropp. Du kan tenke på det litt som når et stearinlys tenner et annet. Den nye flammen er ikke akkurat den samme flammen, men den finnes fordi den første flammen var der. På samme måte tenker mange buddhister at det vi gjør mens vi lever kan være med på å forme det som kommer etterpå.
Andre tror at alt som er oss, tar slutt når vi dør, og at vi kun lever videre i minnene til de som lever. De tenker at det som gjør deg til deg, kommer fra den levende kroppen og hjernen. Hjernen gjør at du kan tenke, huske, le, bli irritert, kjenne igjen mammaen din og synge favorittsangen din. Når hjernen slutter å fungere for alltid, mener de at også tankene, følelsene og opplevelsene slutter.
Uansett hva man tror skjer etter døden, er alle disse tankene enige om en ting, og det er at det som gjorde personen til akkurat den personen, ikke lenger er til stede i kroppen på samme måte. Kroppen kan fortsatt ligge der, men personen er borte.
Når kroppen dør
Men vent litt. Når er man egentlig død? Det høres kanskje ut som et veldig enkelt spørsmål. Hjertet stopper, og så er man død. Det er i hvert fall sånn det ofte ser ut på film. Noen legger to fingre på halsen, kjenner ingen puls og sier: «Han er død.» Men så enkelt er det faktisk ikke. For hjertet kan stoppe uten at mennesket er dødt. Det kalles hjertestans. Hjertet er en pumpe som hele tiden sender blod rundt i kroppen, og blodet frakter oksygen, altså luft, til blant annet hjernen. Når hjertet stopper, stopper også denne leveringen. Personen mister bevisstheten veldig fort og slutter å puste normalt, og da haster det skikkelig.
Hvis noen begynner med hjerte og lungeredning, altså trykker hardt og raskt på brystet, kan de hjelpe til med å presse litt blod rundt i kroppen mens man venter på hjelp. En hjertestarter kan i noen tilfeller hjelpe hjertet tilbake til en rytme som gjør at det begynner å pumpe ordentlig igjen. Du har kanskje hørt mennesker fortelle: «Jeg døde i to minutter», eller «Hjertet mitt stoppet tre ganger, og de fikk meg tilbake hver gang.» Det de som regel mener, er at de hadde hjertestans. De var veldig, veldig nær ved å dø. Men hvis legene klarte å få i gang blodsirkulasjonen igjen før hjernen ble ødelagt for alltid, ble de aldri erklært døde. Hjertet stoppet, men livet kunne fortsatt reddes.
For det er faktisk hjernen som er helt avgjørende når leger skal fastslå at et menneske er dødt. For å være død må hele hjernen ha sluttet å fungere på en måte som aldri kan repareres eller starte igjen. Storehjernen, lillehjernen og hjernestammen. Alt sammen. Vanligvis henger dette sammen med at hjertet og pusten har stoppet for godt. Da kommer det ikke lenger blod og oksygen til hjernen, og etter hvert blir hjernen så skadet at den aldri kan begynne å fungere igjen. Da kan legen fastslå at personen er død.
Men det finnes også en ganske merkelig situasjon som viser hvorfor hjerteslag alene ikke kan fortelle oss om et menneske lever. På en intensivavdeling kan maskiner hjelpe en veldig syk person med å puste. Respiratoren presser luft ned i lungene, oksygen kommer inn i blodet, og hjertet kan fortsette å slå. Kroppen kan derfor fortsatt være varm. Brystkassen kan gå opp og ned. Hjertet kan slå. Men hvis hele hjernen er fullstendig ødelagt, og legene har undersøkt og slått fast at ingen av hjernefunksjonene kan komme tilbake, da er personen død. Dette kalles hjernedød.
Det er viktig å vite at hjernedød ikke er det samme som å ligge i koma. En person i koma er levende. Hjernen får fortsatt blod, deler av hjernen fungerer fortsatt, og det kan finnes en mulighet for at personen våkner igjen. En hjernedød person kan aldri våkne.
Vi snakker ofte om hjertet som om det er selve livet. Vi tegner hjerter når vi er glad i noen, sier at noen har «et stort hjerte», og at hjertet vårt kan bli knust når vi er veldig lei oss. Men hjertet er først og fremst en muskel som pumper blod. Det kan stoppe og begynne å slå igjen. Og ved hjernedød kan hjertet til og med fortsette å slå ved hjelp av maskiner, selv om personen er død. Det er blant annet i slike situasjoner organdonasjon kan være mulig, fordi maskinene holder blod og oksygen i gang til organene selv om hjernen har sluttet å fungere for alltid. Organdonasjon skal vi ikke snakke så mye om nå, men det betyr at et menneske som er veldig veldig syk, og trenger et nytt organ kan få dette fra et annet menneske som er død og derfor ikke lenger bruker organet. Så da kan organene leve videre i et annet menneske. Det er ganske kult.
Og da begynner vi kanskje å forstå hvorfor mennesker har så mange forskjellige tanker om sjelen og om hva som skjer etter døden. For kroppen kan vi undersøke. Vi kan måle hjerteslag, pust og aktivitet i hjernen. Men personlighet, tanker, minner og følelsen av at akkurat dette mennesket er til stede, kan vi ikke måle på samme måte. Og derfor er spørsmålet om hvor det blir av personen når kroppen dør, mye vanskeligere å svare på.
Etter noen har dødd
Hva skjer etter at noen har dødd? Det har jeg snakket med gravferdskonsulent Cecilie om. Hun fortalte meg at de aller fleste som dør, dør på sykehus eller sykehjem, og er veldig gamle. Men det hender at folk dør hjemme, og det hender at de er yngre.
Når noen har dødd, kommer det først en lege som undersøker personen og fastslår at personen faktisk er død. Etterpå kontakter familien et begravelsesbyrå, et sånt sted Cecilie jobber. De som jobber der henter den døde, enten på en båre eller i en kiste, og hjelper til med å stelle kroppen. Den døde får gjerne på seg egne klær, kanskje en favorittskjorte, jakke eller kjole, og blir lagt fint i kisten med pute og dyne. Deretter oppbevares kisten i et kjølerom frem til begravelsen.
Mens dette skjer, begynner familien å planlegge hvordan de skal ta farvel. De snakker med begravelsesbyrået og den som skal lede seremonien om hvor begravelsen skal være, hvilken musikk som skal spilles, hvilke blomster de ønsker og hvilke historier og minner de vil dele. Barn er vanligvis ikke med på alle disse møtene, fordi mye av det som må ordnes er ganske praktisk og, ifølge Cecilie, ganske kjedelig. Men barn kan gjerne få være med på deler som betyr mer for dem, for eksempel velge hva som skal stå på et blomsterbånd, tegne en tegning, tenne et lys eller legge en rose på kisten.
Før begravelsen kan familien også velge å ha det som kalles en syning. Da får familie og venner komme inn og se den døde i kisten og være litt sammen med personen en siste gang. Mange synes tanken på dette kan være litt skummel, også voksne, og Cecilie tror mye av det handler om at det er ukjent. Hvis du aldri har sett et dødt menneske før, vet du jo heller ikke helt hva du kommer til å møte. Derfor forteller gjerne noen fra begravelsesbyrået på forhånd hvordan den døde ser ut, slik at man er litt forberedt før man går inn.
En død kropp er først og fremst veldig stille. Brystkassen beveger seg ikke opp og ned, fordi personen ikke puster, og hjertet slår ikke lenger. Huden er ofte mye blekere enn da personen levde og kjennes kald, for de har vært oppbevart på kjølerom, og lukter ingen ting. Noen kan få litt blålige eller grå negler eller merker i huden. Øynene og munnen kan være helt lukket eller litt åpne. Men akkurat som levende mennesker ser forskjellige ut, ser døde mennesker også forskjellige ut. Cecilie fortalte at mange faktisk blir overrasket over hvor fredelig en død person kan se ut. Noen ser nesten ut som om de sover, men en død person vil aldri våkne igjen.
Under en syning kan man legge blomster, brev eller tegninger i kisten, og det er også lov å ta på den døde hvis man ønsker det. Noen barn hjelper til og med med å legge på lokket og skru igjen kisten. Cecilie fortalte at barn ofte ikke synes døde mennesker er så skumle som voksne kanskje tror. De kan være flinke til å stille helt direkte spørsmål og er ofte ikke redde for å ta på personen. Samtidig er det selvfølgelig helt greit å ikke ville se eller ta på. Noen familier ønsker ikke syning i det hele tatt, mens andre opplever at det hjelper dem å forstå at dødsfallet virkelig har skjedd og gir dem muligheten til å si ordentlig farvel. Det finnes også situasjoner der det av ulike grunner ikke er mulig å ha syning. Men når det er mulig, får familien vanligvis muligheten til å velge om de ønsker det. Cecilie fortalte at hun svært sjelden møter noen som angrer på at de valgte å se den døde, når de selv ønsket det og var godt forberedt på hva de kom til å se.
Så kommer selve begravelsen. Der forteller man gjerne historier om personen som har dødd, spiller musikk, tenner lys og deler minner. Mange gråter, men det hender også at folk ler når noen forteller om noe morsomt den døde gjorde. Begravelsen handler altså ikke bare om å være trist, men også om å huske livet personen hadde og om å være sammen med andre som savner den samme personen.
Etter seremonien blir kisten enten gravlagt i jorden på en gravlund eller kirkegård, eller den blir kjørt til et krematorium. Ved kremasjon blir kroppen og kisten brent og blir til aske. Asken legges i en urne som senere kan gravlegges, eller i noen tilfeller spres på et sted familien har valgt.
Det er ganske mye som skjer fra et menneske dør til begravelsen er over. Men nesten alt handler egentlig om to ting: å ta godt vare på kroppen til den som har dødd, og å hjelpe menneskene som fortsatt lever med å forstå hva som har skjedd og få tatt farvel.
Etter begravelsen
Men selv om begravelsen er over og kroppen er lagt i jorden eller blitt til aske, betyr ikke det at spørsmålene er ferdige. Kanskje er det nesten motsatt. For da begynner alle de spørsmålene det ikke finnes like enkle svar på. Hvor er personen nå? Kan den døde høre oss? Finnes det en sjel? Hva skjer etterpå?
Cecilie fortalte meg at hun var et barn som tenkte veldig mye på akkurat slike spørsmål. Hun beskriver seg selv som en skikkelig grubler, og interessen for døden begynte lenge før hun ble voksen og begynte å jobbe i begravelsesbyrå.
LYDKLIPP
Cecilie grublet altså mye over døden allerede som barn. Og barn kan ha minst like store spørsmål om døden som voksne. De hører også ofte veldig nøye etter hva voksne sier, og kan forstå ordene ganske bokstavelig.
Derfor mener Cecilie at voksne bør tørre å bruke ordet «død». For hvis bestemor «har gått bort», hvor har hun gått? Kan hun komme tilbake igjen? Og hvis bestefar «har sovnet inn», betyr det at han kan våkne igjen? Kan det være farlig å sovne selv? Å gå og å sove er helt vanlige ting vi gjør hver dag, og de er ikke farlige. Når noen er døde, betyr det noe helt annet. Kroppen har sluttet å leve, og personen kommer ikke tilbake.
Det betyr ikke at det alltid er feil å si at noen «sovnet stille inn». Noen familier synes det beskriver på en fin måte at et menneske døde rolig og fredelig. Men da er det viktig å forklare hva ordene betyr. Personen sovnet ikke slik vi gjør om kvelden. Personen døde. Noen ganger kan altså de ordene voksne velger for å gjøre døden litt mindre vanskelig, faktisk gjøre den vanskeligere å forstå. Derfor er det ofte best å si tydelig hva som har skjedd.
Når noen man er glad i dør
En som virkelig vet hvordan det er å skulle snakke med barn om døden, er Anne Marthe. For tre år siden døde mannen hennes Fredrik veldig plutselig i en flyulykke. Midt i alt kaoset som fulgte, skjønte Anne Marthe fort at hun måtte gjøre noe ingen ønsker å gjøre. Det hastet. Hun visste at andre snart kom til å få vite hva som hadde skjedd, og hun var redd for at barna skulle høre det fra noen andre før hun selv rakk å fortelle dem det. Derfor valgte hun å gå rett på sak og si det tydelig: Pappa er død.
Det var selvfølgelig fryktelig vondt å si. Men Anne Marthe har helt fra starten vært opptatt av at barna skal få vite hva som faktisk har skjedd. For hvis det blir store tomrom i en forklaring, kan fantasien begynne å fylle dem. Og fantasien vår er fantastisk når vi leker og finner på historier, men når vi er redde eller ikke forstår noe, kan den også finne på forklaringer som er mye skumlere enn sannheten.
Derfor har Anne Marthe prøvd å svare når spørsmålene kommer, også når de er vanskelige. Da familien fikk mulighet til å se Fredrik i kisten, fikk barna selv velge om de ville være med. De fikk også lov til å ombestemme seg. For Anne Marthe var det viktig at ingen skulle bestemme over hodet på dem at de måtte se pappa, eller at de ikke fikk lov bare fordi de var barn. Noen vil se. Andre vil ikke. Begge deler er helt greit.
Og når barna opplever slike ting, kommer det naturlig nok også mange spørsmål. Kan pappa kjenne noe? Gjør kremasjon vondt? Det er spørsmål mange voksne kanskje synes er vanskelige å snakke om, men Anne Marthe har prøvd å svare så enkelt og konkret hun kan. Når et menneske er dødt, fungerer ikke kroppen lenger og kan ikke kjenne smerte.
Hun har også lagt merke til at barn ofte kan være veldig opptatt av et spørsmål akkurat mens de stiller det. De vil forstå, får et svar, og så kan de plutselig være klare for noe helt annet. Slik kan det også være med sorgen. Den kan være kjempestor det ene øyeblikket, og litt lenger borte det neste. Savnet forsvinner ikke, men det kan dukke opp igjen når man minst venter det.
Og etter hvert kan også måten man snakker om den som er død forandre seg.
LYDKLIPP
Når slike spørsmål kommer, kan de føre til nye historier om ting pappa gjorde, hva han likte eller hvordan han var. Og noen av historiene handler om ting barna kanskje var for små til å huske selv.
LYDKLIPP
Fredrik får være en del av familien på andre måter også. De har bilder av ham hjemme, og barna har lys de kan tenne når de savner ham. Som også gir Anne Marthe er tydelig tegn på at i dag er sorge ekstra stor, uten at barna må fortelle det. De besøker grava, men ikke nødvendigvis slik du kanskje ser for deg at man skal oppføre seg på en gravplass. De har spist kake der, spilt musikk og løpt rundt. På bursdagen hans kan de spise mat han likte, og noen ganger gjør de ting de vet at pappa ville vært glad i. For selv om et menneske er dødt, kan personen fortsatt ha en stor plass i familien og i alle historiene de deler.
Men det er også én ting Anne Marthe har måttet forklare flere ganger: Pappa kommer ikke tilbake. For selv om et barn vet at noen er døde, kan det likevel ligge igjen et lite håp. Kanskje kommer han snart? Hvor er han egentlig? Når kommer han hjem?
Og noen ganger må svaret derfor gis på nytt. Pappa er død. Han kommer ikke tilbake.
Men hvor pappa er nå, er et annet spørsmål. Det kan ikke Anne Marthe vite sikkert. Familien snakker om at han kanskje er på en stjerne. Storebror har til og med kjøpt en stjerne som har fått navnet Fredrik. Og sommerfugler har blitt noe helt spesielt for dem. Når en sommerfugl dukker opp, tenker de at det er en liten hilsen fra pappa.
Anne Marthe vet ikke hva som skjer etter døden, men hun håper at det finnes noe mer. Og det går an å være helt ærlig om det vi vet, samtidig som vi kan håpe, fantasere og tro.
Og midt i alt dette ligger kanskje noe av det vanskeligste Anne Marthe beskriver ved å være mamma i sorg. Hun kan trøste barna når de savner pappa. Hun kan svare på spørsmålene deres, holde rundt dem når de gråter og fortelle historier om ham. Men hun kan ikke fikse det de egentlig ønsker aller mest at hun skal fikse.
Hun kan ikke få pappa tilbake.
Så, hvordan føles det egentlig å være død?
For å kjenne smerte, varme, kulde, glede eller frykt, må hjernen din kunne registrere og tolke det du opplever. Men når et menneske er dødt, fungerer ikke hjernen lenger. Så hvis alt det vi bruker til å føle med har sluttet å virke, kan det da egentlig føles som noe å være død?
Hvis tankene og bevisstheten slutter helt når vi dør, er kanskje svaret at det ikke føles som noe i det hele tatt. Og det er nesten umulig å forestille seg. For selv hvis du ser for deg et helt svart og stille rom, er det jo fortsatt noen der som opplever mørket og stillheten.
Men hvis noe av oss fortsetter etter døden, slik mange mennesker tror, blir spørsmålet et helt annet. Kanskje kan det da finnes en måte å føle eller oppleve på som ikke ligner på noe av det vi kjenner mens vi lever.
Da jeg spurte Anne Marthe hvordan hun selv tror det føles å være død, svarte hun:
LYDKLIPP
Det håper Cecilie også, og hun tror at dersom noe fortsetter, så er det noe godt. Hun fortalte om en kvinne som hadde mistet faren sin, som ikke selv trodde det var noe etter døden, men hun tenkte at han kanskje kom til å bli overrasket når han møtte varme og lys etter døden. Cecilie likte den tanken, nettopp fordi den ikke prøver å forklare nøyaktig hva som skjer. Bare at det kanskje finnes noe godt på den andre siden.
Kommentarer