Episode 10: Kan kapteinen se i mørket?

I høstferien i fjor var gutta og jeg i Danmark. Før vi dro var jeg litt bekymret for om ferja kom til å gå, for det var storm. Men vi kom oss av gårde. Hvor lurt det egentlig var, tenkte jeg mye på da vi satt der med hver vår spypose og prøvde intenst å fokusere på horisonten. Og så ble det mørkt.

Horisonten var borte. Og da spurte Leo: Kan kapteinen se i mørket? Dette orket ikke jeg å svare på der og da.

Men nå skal vi snakke om det. For hvordan vet kapteinen hvor skipet kjører? I denne episoden skal vi finne ut av nettopp det: hva kapteinen kan se når det er bekmørkt ute, hvordan kapteinen finner veien, og hvordan sjøfolk klarte det samme i gamle dager uten moderne teknologi.

Og til slutt tar vi de viktigste reglene på havet, før vi som vanlig avslutter med noen utfordringer dere kan gjøre hjemme.

Har du noen gang stått i et rom som er helt mørkt uten vinduer, og kjent at du må strekke hendene litt foran deg for å finne ut hvor du er? Sånn ordentlig mørkt er det nesten aldri hjemme. Når du slår av lyset for å gå og legge deg en vinterkveld, blir det først veldig mørkt, men så tilpasser øynene seg raskt og plukker opp alle de små lyskildene de kan. Som en stripe lys under en dør, eller gatelyktene, eller månen som lyser gjennom vinduet. Eller det røde lyset som lyser under TV-en. Det blir på en måte aldri helt mørkt.

Når du går ut midt i byen for å se på stjerner, ser du bare noen, men ikke så veldig mange. Men om du derimot drar ut på landet, der det nesten ikke er noe lys på bakken, da kan du se nesten hele Melkeveien, altså veldig, veldig mange flere stjerner. Lyset som ødelegger for at du kan se stjernene om natta, og at det aldri blir helt mørkt inne selv om du har slått av lyset, kalles lysforurensning. Og det betyr egentlig bare at vi mennesker har tent så mye lys at natta aldri blir helt svart i byen. Ute på havet derimot kan det bli mye mørkere. Og som vi opplevde på ferja på vei til Danmark, så klarte vi absolutt ikke å se horisonten. Dette ble også forverret av at det var overskyet, så det var hverken måne eller stjerner på himmelen. Det kom noe lys fra båten, så vi kunne fremdeles se det hvite på bølgene mens de slo over dekk. Men det var omtrent det. Og siden kapteinen bare er et helt vanlig menneske, som deg og meg, så kan ikke kapteinen se noe mer enn det vi kan. Men hva er det man kan se da, og hva er det kapteinen kan se? Vel, kapteinen kan se lys. Akkurat som oss.

Kapteinen ser etter lanterner fra andre båter, lys på bøyer og sjømerker, fyrlys fra fyrtårn og andre fyr langs kysten, og lys fra land og havner. Og kapteinen følger med på om lysene flytter seg, blir sterkere eller svakere, eller om de ligger stille på samme sted foran dere. Når alt annet er svart, er det disse lysene som forteller kapteinen hva som finnes der ute. Lanterner fra andre båter, små lys på bøyer og sjømerker og lys fra land og havner forteller hva som finnes der ute. Men noen lys er ekstra viktige, for de flytter ikke på seg. De står der natt etter natt som et fast holdepunkt. Og dette er et fyrtårn. Fyrtårn er et sterkt lys som hjelper skip og båter å finne trygge veier langs kysten og inn mot havner når det er vanskelig å se. Det smarte er at et fyr ikke bare lyser, det lyser på en bestemt måte. Mange fyr har sitt eget blinkemønster, som gjør at kapteinen som har vært i området før, kan kjenne igjen hvor vi er.

Fyrtårn er ikke like viktige i dag som de en gang var, men mange av dem er fremdeles i bruk. I gamle dager derimot, var de veldig viktige. Da måtte sjøfolk lese kysten og lysene, og et fyr kunne være forskjellen på å finne veien trygt inn til havna og å komme altfor nær skjær og stein. En annen hjelper som fremdeles er i bruk noen steder, er los. En losbåt frakter en los til et bestemt punkt, og så kommer losen om bord på båten som trenger hjelp. Om bord gir losen råd og veiledning om trygg navigasjon og manøvrering i det lokale farvannet, mens kapteinen fortsatt har ansvaret for skipet. Los brukes når store skip eller passasjerfartøy skal inn langs kysten og gjennom trange eller travle farvann, og losen kan komme om bord både i dagslys og i mørke.

I mørket, i virkelig gamle dager, var det å seile på det store, åpne havet både skummelt og imponerende.

De prøvde å unngå å seile nær land når det var mørkt. Når du ikke ser skjær og steiner før du nesten er oppe på dem, blir det fort en Titanic-situasjon. Altså: man kan lett krasje og synke, og det kan føles litt som å gå på et teppe fylt med Lego som du ikke ser. Så da var det rett og slett bedre å bare vente til det ble lyst igjen.

Ute på det store havet derimot, kunne sjøfolk, som for eksempel vikingene, også seile om natta. Da brukte de stjernehimmelen og havet som kart, og kroppen som et slags måleinstrument, fordi de kunne kjenne på gyngingen og bølgene hvilken vei båten ble dyttet, og om de fortsatt holdt samme retning. Når de brukte stjernene som hjelp, var Nordstjernen, som også heter Polaris, den viktigste. Den står nesten på samme sted på himmelen hele natta, så den fungerer på en måte som en fast tegnestift i himmelen som sier hvor nord er. Vikingene kan ha brukt Polaris både for å holde riktig retning, og for å sjekke breddegraden, altså hvor langt nord eller sør de var, ved å se om Nordstjernen sto like høyt over havet som den pleide hjemme. Men hvor langt øst eller vest de var, var mye vanskeligere å finne ut av bare ved å se på stjernene.

Men himmelen er ikke alltid snill. Noen netter blir stjernene borte bak skyer, og da måtte sjøfolk ha en plan som ikke var avhengig av å se noe som helst der oppe. Da brukte de en metode som går ut på å regne seg fram. Metoden kalles dead reckoning, og det betyr at du starter fra et sted du mener du vet hvor du er, og så holder du styr på retning, fart og tid for å anslå hvor du er nå. Det er litt som å si at du har seilt denne retningen i så lang tid i denne farten, og så tegne en usynlig strek på et kart i hodet. Det finnes et veldig kjent eksempel på at dette kan gå veldig galt.

I 1707, altså veldig, veldig lenge siden, trodde en stor britisk flåte, altså en stor gruppe skip som reiser og jobber sammen, at de var et helt annet sted enn de egentlig var. Fire skip krasjet på et skjær ved Scilly-øyene. Sannsynligvis døde over tusen mennesker i ulykken, og det ble en skikkelig vekker for hele sjøfarten. Etterpå skjønte mange at man trengte mye tryggere måter å finne lengdegraden på, altså hvor langt øst eller vest man var ute på havet. Derfor ble det etter hvert laget store premier for å løse lengdegradsproblemet, og det førte til bedre metoder og nye, veldig presise klokker som gjorde navigasjon mye sikrere.

I dag er det heldigvis ikke sånn at kapteinen må sitte og håpe at skyene sprekker opp så stjernene kommer fram igjen. I stedet har moderne ferjer hjelpemidler om bord som brukes samtidig. GPS forteller hvor skipet er ved å ta imot signaler fra satellitter høyt over jorda og regne ut posisjonen til skipet. Litt som at skipet hele tiden spør satellittene: Hvor langt unna dere er jeg nå? I tillegg viser elektroniske sjøkart på skjermer leia, altså den trygge veien på sjøen der det er dypt nok og ikke er farlige skjær, og de oppdaterer seg hele tiden mens skipet beveger seg. Og så har skipene radar, og det fungerer mer som en rop-i-mørket-maskin. Den sender ut signaler, og så lytter den etter ekko som kommer tilbake fra land, bøyer eller andre båter, så den kan oppdage ting selv når det er mørkt eller tåkete. For når signalene treffer noe, kan radaren regne ut hvor langt unna det er. I tillegg finnes AIS, som er en digital navnelapp som mange skip sender ut til andre skip rundt seg. Da dukker de opp på skjermen med navn, kurs og fart hos de som tar imot.

Litt som et kart som også forteller hvem som er hvem. Men ikke alle som ferdes på havet har like mye utstyr, så klart. Mindre båter har ofte enklere utstyr, og noen ganger nesten ingenting. Kanskje har de bare et vanlig kart, en mobil med GPS, eller en liten kartplotter. Og så er de helt avhengige av å følge med med egne øyne og bruke lysene på sjøen riktig. Og når store ferjer og små båter deler den samme leia, blir én ting ekstra viktig: At alle gjør det lett å forstå hverandre og gir hverandre god tid og masse plass. Når mange forskjellige båter ferdes på samme område på sjøen, trenger vi noen felles regler. Akkurat som trafikkreglene på land gjør reglene på havet det lettere for alle å kunne forutsi hva andre kommer til å gjøre, så vi kan unngå å krasje.

Og siden sjøen ikke har markerte felt, fortau eller trafikklys, må alle som er ute på vannet følge godt med og gjøre det de kan for å unngå ulykker. Det er viktig å forstå forskjellen på liten og stor båt. En liten båt kan svinge fort, stoppe fort, og flytte seg raskt unna. En stor ferje derimot er tung, og den bruker lengre tid og mye mer plass på å bremse og endre kurs, altså retning. Akkurat som forskjellen på en buss og en sykkel. En buss kan ikke bare kaste seg til siden hvis noe dukker opp, slik en sykkel kan. Derfor må små båter tenke litt ekstra: holde god avstand, aldri prøve å smette foran i siste liten, og heller krysse langt foran eller langt bak, så det er helt tydelig for alle hva som skjer. Og i trange farvann, der den store båten nesten må holde seg midt i den trygge veien, blir dette enda viktigere. Da handler trygghet mest om å gi god plass og god tid.

Voksne som ønsker å kjøre båter og skip må lære dette før de kan gjøre det ute, alene på havet. Skal du jobbe på store skip, er det en del av utdanningen din. Du lærer reglene i klasserommet, og så øver du på dem i simulator, der du kan trene på mørke, tåke og mye trafikk uten at det er farlig. Litt som et TV-spill. Og til slutt trener du om bord på et ekte skip med erfarne folk. Og selv om moderne skip har skjermer og masse teknologi, lærer sjøfolk også de gammeldagse metodene, som å bruke papirkart, kompass og peilinger. Og noen lærer til og med hvordan man kan finne posisjon ved hjelp av himmelen hvis det skulle trengs.

Hvis du bare skal kjøre fritidsbåt, er veien litt kortere. Men du må fortsatt lære reglene. Mange tar båtførerprøven, som er en teoriprøve der du viser at du kan de viktigste sjøreglene, forstår sjømerker og lys, og kan bruke kart og kompass på en enkel måte. Og så kommer den viktigste delen etterpå: å bruke reglene i praksis hver gang du er der ute, ved å følge med tidlig, holde god avstand og være tydelig for andre.

Nå er det tid for noe gøy. Jeg utfordrer deg til å prøve en eller begge disse morsomme utfordringene hjemme.

Utfordring 1: Slå av alt lys i et rom. Vent litt mens øynene venner seg til mørket. Og tell hvor mange små lys du likevel kan finne.

Utfordring 2: Prøv dead reckoning hjemme ved å gå en enkel rute med et bestemt antall skritt og én eller to svinger, og se om du klarer å tegne ruta etterpå.

På www.hvorfordetdamamma.no finner du alt du trenger: hva du skal gjøre, hva du trenger for å gjøre det, og det er forklart hva du lærer underveis. Har du lyst, kan du ta et bilde eller en liten video av at du prøver utfordringene, og så kan en voksen du bor med sende det inn til oss på www.hvorfordetdamamma.no.

Så, kan kapteinen se i mørket? Kapteinen kan ikke se noe bedre enn oss andre mennesker. Men kapteinen kan lese lysene på sjøen som et slags språk, som lanterner, bøyer, sjømerker, fyr og lys fra land.

I gamle dager brukte sjøfolk stjerner, sol og regning for å finne veien, og det kunne gå veldig galt når man trodde at man var et annet sted enn man faktisk var. I dag hjelper moderne utstyr som GPS, radar, elektroniske kart og AIS kapteinen å finne posisjonen og oppdage ting selv når det er helt mørkt eller tåkete. Så slik “ser” kapteinen ganske mye, selv når det er helt mørkt.

Har du et spennende spørsmål du lurer på? Be en voksen du bor med sende det inn til oss på www.hvorfordetdamamma.no. Det var alt for denne gang. Følg og abonner på podcasten der du lytter for å få med deg nye episoder. På www.hvorfordetdamamma.no finner dere alle episodene samlet.

https://www.youtube.com/watch?v=8qeRTtFVWN8

I denne episoden av «Hvorfor det da, mamma?» utforsker vi om kapteinen kan se i mørket, hvordan lys på sjøen fungerer som beskjeder, og hvordan både moderne utstyr og gamle metoder hjelper skip å finne veien trygt.