Episode 7: Hvorfor må man ta vare på folk som ikke er i familien din?

En dag guttene og jeg var på lekeland og lekte var det et barn som ikke fant mammaen sin. Jeg satt meg ned på huk sammen med den lille jenta og trøstet henne litt så tok jeg henne i hånda og hjalp henne finne mammaen sin. Mens vi lette kom Max bort og lurte på hva vi drev med. Så jeg forklarte situasjonen, og han ble med på jakten. Da Max og jeg kom tilbake til bordet vårt spurte han meg hvorfor jeg hadde hjulpet henne, og da svarte jeg at det er viktig å hjelpe og ta vare på andre rundt deg, spesielt når du kan se at de har det vanskelig og det gjør deg så lite å hjelpe. Han tenkte litt på svaret mitt før han spurte “Hvorfor må man ta vare på folk som ikke er i familien din?” og dette ble et mye større og filosofisk spørsmål. Å være filosofisk betyr å undre seg over de store spørsmålene i livet, sånne som ikke nødvendigvis har ett riktig svar. Det handler om å stoppe opp og tenke litt ekstra, i stedet for bare å godta ting som de er, men virkelig gruble over det.

Så i dag skal vi prøve å finne ut hva det egentlig betyr å ta vare på hverandre. Vi skal snakke om hvorfor vi får lyst til å hjelpe, når det er riktig å gjøre det, og hvorfor det noen ganger føles vanskelig. Vi skal utforske hva empati egentlig er, hvordan samfunnet vårt tar vare på folk, og til slutt stille det store spørsmålet: Hva slags menneske vil du være?

Hva betyr det å «ta vare på noen»?

Du står i skolegården. Det er friminutt, rundt deg løper det barn som ler, roper, noen spiller fotball, andre husker eller henger opp ned i klatrestativet. Det lukter brødskiver med leverpostei og våt asfalt. Du kikker ned på skoa dine, du er omringet av folk, men allikevel er du helt alene. Så, plutselig, hører du “Hei! Vil du være med?!” Det er Anne. Hun i klassen som alltid har en lang flette. Hun smiler bredt og varmt, du blir litt flau men også veldig lettet. Det er fint å bli invitert med. Det varmer i brystet og det kjennes som om noe tungt slipper taket inni deg. Som om den lille klumpen i magen smelter, og verden får farger igjen. Du løfter blikket, og alt ser plutselig annerledes ut. Lydene i skolegården virker litt mildere, vinden litt varmere, og det er lettere å puste. Bare fordi én person så deg. Å bli sett på den måten føles godt. Som å få et usynlig teppe rundt seg som sier: “Du hører til.” Og kanskje er det akkurat det som gjør så stor forskjell. At noen tør å bry seg, selv om de ikke må.

Kanskje kjente du deg igjen her, eller så kanskje du er en av de som alltid har venner som vil leke med deg? Har du noen gang lagt merke til noen på skolen som ikke har det? Sett noen som ofte står alene, eller som ikke deltar i leken? Om du har det, er du tøff nok til å spørre om det barnet vil være med? Slik Anne gjorde? Eller kanskje bare gi et lite smil? Det virker kanskje som en liten ting, men det kan være kjempestort for det andre barnet. Kanskje akkurat nok til å forandre hele dagen. Kanskje til og med uka. For det er det å ta vare på noen handler om. Ikke å fikse alt, eller å være superhelt. Men å se. Å våge å gjøre noe lite, som betyr så mye. Det å si “vil du være med?”, eller bare smile til noen som ser ut til å trenge det, det er sånn vi passer på hverandre, selv om vi ikke alltid vet at det er det vi gjør.

Å ta vare på betyr å beskytte, passe på eller sørge for at noe, eller noen, har det bra og blir ivaretatt. Det handler både om omsorg og ansvar, og kan bety mange forskjellige ting. Når du tar vare på en person, viser du kjærlighet, trygghet og støtte. Når du tar vare på deg selv, gir du kroppen og hodet ditt hvile, mat og gode tanker. Når du tar vare på naturen, passer du på at dyr, trær og vann får fortsette å være slik de er, uten å bli ødelagt. Du kan til og med ta vare på et vennskap, ved å være en som lytter, spør og bryr seg. Å ta vare på betyr altså ikke bare å redde eller fikse, men å bry seg, å gjøre små, gode ting som gjør at noe kan vare, leve og ha det bra, litt lenger.

Å ta vare på noen kan bety å hjelpe, trøste, dele, eller stå opp for noen. Men det kan også bety å si ifra når noen blir behandlet dårlig. Når du ser noen bli dyttet eller ledd av, og du kjenner at det føles urettferdig, da kan du være den som stopper det. Eller den som henter en voksen. Det også er å ta vare på noen.

Empati, å forstå hvordan andre har det

Har du hørt ordet empati før? Det høres kanskje litt rart ut, nesten som et navn på en superhelt, men egentlig er empati en superkraft som alle mennesker har, selv om noen bruker den litt mer enn andre.

Empati betyr å kunne kjenne litt på hvordan andre har det. Ikke bare å vite det med hodet, men å føle det i kroppen. Når du ser noen som er lei seg, og du får en klump i magen selv, da bruker du empati. Når du ser noen som er glade, og du begynner å smile uten å tenke over det, da også. Empati er følelsen du viser når du begynner å gråte når du ser en film der noen blir skikkelig lei seg. Hjernen vet at det ikke skjer på ordentlig, men hjertet ditt forstår hvordan det ville føltes hvis det gjorde det.

Noen mennesker kjenner andres følelser veldig sterkt, nesten som de får dem rett inn i hjertet. Andre merker det litt svakere, men bryr seg likevel. Begge deler er helt normalt. Noen mennesker har vanskelig med å forstå andres følelser, men det betyr ikke at de er slemme mennesker, eller at noe er galt med dem. Det betyr bare at hjernen deres fungerer litt annerledes. Noen mennesker klarer ikke alltid å forstå hvordan andre har det, selv om de prøver. Mennesker opplever og viser følelser på mange forskjellige måter, noen føler mye, noen føler stille, og noen trenger tid for å forstå hva som skjer. Det viktigste er å huske at alle har følelser, bare på litt ulike måter.

Men hva har det med spørsmålet til Max å gjøre? Jo, empati er ofte grunnen til at vi vil ta vare på andre, selv om vi ikke må. Når vi kjenner hvordan noen andre har det, for eksempel at de er redde, ensomme eller triste, får vi lyst til å gjøre noe med det. Det er som en liten dytt inni oss som sier: «Jeg kunne jo gjort noe nå.» Empati gjør oss nysgjerrige på hverandre, og hjelper oss å forstå at alle mennesker, uansett hvem de er, har følelser som ligner våre egne.

Må man hjelpe?

Tenk deg at du er på lekeland. Det dufter av popcorn og slush, og det er latter og hyl fra alle kanter, barn løper rundt og hopper på trampolinene. Midt i alt ser du en liten jente som står helt stille. Hun ser seg rundt, øynene er blanke, og leppa skjelver litt. Hun sier ingenting. Bare står der. Folk løper forbi, men ingen legger merke til henne. Bare du. Du ser henne.

Hva ville du gjort? Hadde du gått bort og spurt om hun trengte hjelp? Eller kanskje tenkt at noen andre sikkert gjør det snart? Kanskje du hadde blitt litt usikker, for du kjenner henne jo ikke, og du vet ikke helt hva du skal si. Må du gå bort for å hjelpe? Nei, det må du ikke. Lekeland er et lukket område, og sannsynligvis løser situasjonen seg helt fint uten at du skal blande deg. Men du kan også velge, som jeg gjorde, å gå bort å spørre om hun trenger hjelp.

Det er sånn at ingen kan hjelpe alle, og noen ganger er det faktisk viktig å la være. For det aller viktigste når du bestemmer deg for å hjelpe, er at du selv er trygg. I situasjonen på lekeland, så vil jeg påstå at du hadde vært helt trygg om du valgte å hjelpe jenta.

Men om du sto i en situasjon der du er en ok svømmer, men det er ikke lenge siden du gikk på svømmekurs, og du har defintivt aldri tatt kurs i å redde noen, da skal ikke du være den som hopper utti for å redde noen som sliter i vannet. Da er det mye smartere av deg å skaffe hjelp fra noen som kan hjelpe og kanskje finne noe du kan kaste uti så personen har noe den kan holde seg fast i til hjelp kommer. For å hjelpe andre må du først passe på deg selv.

Har du noen gang sett noen sitte utenfor matbutikken, som selger et blad eller ber om penger eller pant? Da kan du kjenne den samme følelsen i magen, den som sier at du vil gjøre noe snilt. Du vil ta vare på dem. Hjelpe. Det er empati i praksis. Men selv om det er fysisk trygt å gi penger, velger mange allikevel å ikke gjøre det. Kanskje fordi de ikke selv har mer enn til akkurat det de skal kjøpe, kanskje fordi om de skulle gi litt til alle hver gang de så noen som tigget ville det ikke vært nok penger i budsjettet til alt som må betales, men mange velger også å ikke gjøre det fordi de ikke vil gi penger direkte til de som sitter utenfor slik. Kanskje de syns det er ubehagelig at de er der, kanskje har de stygge tanker om hvorfor de sitter der. Fordommer. Fordommer er tanker vi kan ha om mennesker før vi egentlig kjenner dem. Det er som å bestemme seg for hva slags person noen er, bare ut fra hvordan de ser ut, snakker, kler seg eller hvor de kommer fra, uten å vite noe om hvem de faktisk er. Jeg tror at sånne stygge tanker om de som tigger ofte kommer fordi det er vondt og vanskelig å ikke følge det empatiske instinktet sitt, uansett hvorfor man ikke gjør det.

Å ta vare på hverandre som samfunn

Har du noen gang tenkt på alt vi deler i Norge? Vi deler på veiene, skolene, sykehusene og svømmehaller. Når noen brekker beinet, blir de gipset sammen. Når noen blir gamle, får de hjelp til ting de ikke lenger klarer selv. Når noen mister jobben, får de penger til å klare seg en stund. Alt dette skjer fordi vi har bestemt at vi som samfunn skal ta vare på hverandre, ikke bare på familien vår, men på alle som bor her i landet vårt.

Hver gang noen betaler skatt, går litt av pengene til dette felles systemet. Det kan virke rart: Du gir fra deg noe du kunne brukt selv, men det går til at noen andre får det de trenger. Kanskje noen som er syke, kanskje noen som ikke har familie som kan hjelpe. Og en dag kan det være du som trenger den hjelpen.

Det er litt som en stor sparebøsse hele landet deler på. Alle putter noe oppi, og når noen får en vanskelig tid, kan de ta ut litt. Ikke fordi de fortjener mer enn andre, men fordi det er rettferdig. Rettferdig betyr ikke at alle får akkurat det samme, men at alle får det de trenger for å klare seg.

Filosofiske valg, hvem vil du være?

Når vi snakker om å ta vare på folk som ikke er i familien vår, er det egentlig ikke bare et spørsmål om hva vi gjør, men om hvem vi vil være. Det er det som gjør spørsmålet til Max så filosofisk. For det finnes ikke ett riktig svar på hvem du skal være. Noen ganger hjelper vi fordi vi kan, andre ganger fordi vi vil, og noen ganger lar vi være. Og alle de valgene sier noe om hvem vi er som mennesker.

Tenk deg at du går forbi noen som sitter alene i skolegården. Du kjenner den lille følelsen i magen, den som sier at du burde si hei. Kanskje du gjør det. Kanskje ikke. Eller at du ser noen som ber om hjelp på gata. Du har lyst til å gi, eller har du det? Hva gjør du da? Ingen kan fortelle deg nøyaktig hva som er riktig i hvert øyeblikk, for det avhenger av deg, av situasjonen, og av hva som føles trygt og riktig for deg der og da.

Å være filosofisk betyr å stoppe opp og tenke over slike valg. Ikke for å få fasit, men for å forstå hvorfor du føler som du gjør. Hvorfor du vil hjelpe. Hvorfor du kanskje nøler. Filosofi handler om å tørre å stille spørsmål, ikke fordi du må svare perfekt, men fordi spørsmålene hjelper deg å finne ut hva slags menneske du vil være.

Så hvem vil du være? En som ser? En som prøver? En som tenker seg om før du handler? Eller kanskje litt av alt? Det viktigste er ikke at du alltid vet svaret, men at du tenker over det. For hver gang du stopper opp og lurer litt, akkurat slik Max gjorde, lærer du noe nytt om deg selv, og om verden rundt deg.

Utfordringer

Nå er det endelig tid for noe gøy! Jeg utfordrer deg til å prøve ett eller flere av disse filosofiske utfordringene hjemme. Be en voksen om hjelp, film eller ta bilder av det, og send det inn til oss! Kanskje blir nettopp din film delt i sosiale medier.

1. Utfordring 1: Gjør én liten ting for noen du ikke kjenner, et smil, et «hei», eller hjelp noen som trenger det. Se hvordan det føles. Dette er ikke noe du burde filme at du gjør, men kanskje du vil fortelle om hva du gjorde?

2. Utfordring 2: Hva ville du gjort? Snakk med en voksen om ulike situasjoner, noen som står alene, noen som trenger hjelp, noen du ikke kjenner. Hva ville du gjort i hver situasjon, og hvorfor? På nettsiden vår kan du finne utfordringen med mange konkrete spørsmål dere kan svare på.

Så sett i gang og fortell oss dine tanker! Og husk, du trenger ikke å vise ansiktet ditt i filmen om du ikke absolutt vil og foreldrene dine syns det er greit. Hvis du vil se Max og Leo fortelle sine tanker kan du gå på vår nettside hvorfordetdamamma.no.

Oppsummering

Så, hvorfor må vi ta vare på folk som ikke er i familien vår? Kanskje svaret er at vi egentlig ikke må, men at vi mennesker har lyst. Fordi vi forstår hvordan det føles å være alene. Fordi vi vet hvordan det kjennes når noen ser oss, hjelper oss, eller bare bryr seg. Vi hjelper ikke fordi noen har sagt vi må, men fordi det gjør verden varmere, tryggere og litt snillere å leve i. Når vi tar vare på hverandre, i skolegården, på lekeland, eller som et helt samfunn, bygger vi en verden der ingen trenger å stå helt alene. Kanskje er det det som er meningen med å være menneske: å se hverandre, bry seg, og gjøre litt godt, bare fordi vi kan.

I denne episoden av «Hvorfor det da, mamma?» utforsker vi hvorfor det er viktig å ta vare på folk som ikke er i familien vår, og hvordan små handlinger med empati kan gjøre en stor forskjell.